Ukas art: Båndvaran

I dag er det onsdag, og jeg skal følge opp min gamle "tradisjon" ukas art. Jeg holder meg fremdeles i Asia rent artsmessig, og skal presentere en kjempestor øgle jeg traff på i Bangkok, Thailand min siste dag på tur. 

Noen uker før jeg dro på tur tidligere i år så moren min en dokumentar om Thailand på TV. Den viste noen kjempestore reptiler - midt i Bangkok sentrum. Dette fortalte hun selvfølgelig til meg siden jeg, i tillegg til fugl, er veldig glad i og interessert i reptiler. Bangkok-øglene, båndvaranene, ble satt på lista over ting jeg skulle få med meg i Asia, men jeg måtte vente hele måneden før jeg endelig fikk sett dem. 

Vi startet nemlig turen i Bangkok, men hadde kun noen timer til fri disposisjon før vi skulle møte gruppa vår. Jeg pratet om disse øglene gjennom hele turen, og da vi ankom Bangkok den siste dagen før avreise hjem til Norge, fikk jeg dratt med meg tre venner til parken de visstnok skulle bo. Det var en veldig varm dag, så de to venninnene mine satte seg ned, mens jeg og en kompis gikk på øgle-jakt. Vi traff på flere andre turister på jakt etter øgla, men det var ingen som hadde sett dem. Etter å ha vandret rundt i parken en stund, som slettes ikke var liten, var vi nær med å gi opp. Disse øglene skulle jo være ganske store, så det var underlig at det var så vanskelig å få øye på dem. Like før vi ga opp bestemte vi oss for å spørre en av parkarbeiderne om han hadde sett øglene. Han ristet på hodet, og vi tok det som et nei. Vi snudde oss rundt og skulle sirkle tilbake, men så til vår store glede fire kjempestore båndvaraner rett foran oss. Tydeligvis var vi blinde på begge øya. 

Det var utrolig kult å se så store reptiler på nært hold. Vi fikk studert dem litt, og jeg fikk tatt en del gode bilder. Øglene hadde en stor fisk de spiste på ute i vannet, og de var mange som hadde samlet seg rundt fisken. Egentlig så det ikke ut til at de spiste så mye av den, men det var flere av reptilene som var borte og plukket på den. De viste ingen form for aggresjon mot hverandre, og heller ingen rivalisering om eller rundt fisken. 

Båndvaran (Varanus salvator) er en stor øgle som kan måle opp mot 3 m i lengde, enda dette er sjeldent. Vanligvis måler den rundt 1,5 m i totallengde, ca. samme størrelse som på de vi så i Bangkok. Vekta ligger på litt under 20 kg. De er bant de vanligste varanene i Asia, og finnes stort sett over hele kontinentet fra Sri Lanka og India til Indokina, Malayahalvøya og Indonesia. Arten har mange ulike underarter i de ulike områdene. Øgla vi så var av underarten V. salvator macromaculatus som så vidt jeg har skjønt er den mest utbredte. Utenom navnet og geografisk utbredelse er det lite informasjon å finne om hver spesifikk underart. Informasjonen her vil derfor høyst sannsynlig passe alle underarter, men avviker nok litt her og der for hver enkelt underart. 

Varanen bor alltid i nærheten av vann. Den foretrekker ferskvann, men kan også finnes i nærheten av brakkvanns-våtmark. Det har blitt registrert funn av øgla så høyt som 1800 m.o.h. Øglene er semiakvatiske, og opportunistiske. Det at de er semiakvatiske betyr at de tilbringer store deler av livet sitt i vann, i tillegg til at de er på land. Varanene kan bo i mange ulike habitater, men trives best i mangrove-skoger og urskog. De blir ikke særlig påvirket av menneskelig aktivitet eller forstyrrelser og kan tilpasse seg til å bo i kulturlandskap og i byer med kanalsystemer. Til tross for dette er det mangrove-skog, sump og våtmark som regnes som viktigst for dem. 

Båndvaran forsvarer seg med halen, klørne og kjevene. De er generalister, men spiser kun kjøtt. Den er en god svømmer, en god klatrer og er løper i tillegg raskt. En skikkelig trippel trussel med andre ord. Og som om dette ikke er nok forskes det nå på om den har giftkjertler. Giftkjertler er nemlig blitt påvist hos mange andre arter i slekten Varanus, og det antas dette er tilfelle for alle artene i slekta. Dens fysiske egenskaper gjør at den er veldig tilpasningsdyktig og kan spise og jakte svært variert. 

Dessverre er disse imponerende øglene utsatt for veldig mye handel. Skinnet blir brukt til sko, belter og vesker, i tillegg til at den blir spist i noen land. Den blir også brukt i medisin og afrodisiakum, pluss at den blir solgt som kjæledyr. I følge Wikipedia ble det eksportert 8,1 millioner individer mellom 1998 og 2007. Heldigvis er den klassifisert som levedyktig av IUCN, og det ser ut til at bestandene holder seg oppe til tross for all handel.

Dette var virkelig vakre skapninger og jeg er veldig glad for at vi til slutt fant dem. Jeg syns det er dødsimponerende med arter som er så tilpasningsdyktige og tvers igjennom sterke og kraftige. Som jeg beskrev tidligere virket de ikke særlig påvirket av at vi var i nærheten, og de enset knapt at vi var der. Dette gjorde at vi kom veldig nærme uten å føle oss truet, eller å true dem. Likevel blir man fylt med en slags ærefrykt når man står overfor dyr av denne kaliberen. 

Jeg håper dere også har fått sansen for denne kule øgla, og at hvis dere noen gang besøker Bangkok tar turen innom Lumphiniparken og tar en titt selv. 

Vi snakkes, 

Ingrid

Si gjerne ifra i kommentarfeltet om det er noe spesifikt dere kunne tenkt dere å høre mer om, f.eks. en spesiell dyregruppe, atferdsmønster eller andre naturfenomener. Jeg sjekker det veldig gjerne ut, og forhører meg med forelesere og andre som har peiling.