Gjesteinnlegg: Med barn i blodet

Hallo! Her om dagen fikk jeg tilsendt et blogginnlegg fra en av mine studievenninner. Hun har nylig tatt et fag som heter videregående entomologi (insekter), og der fikk hun i oppgave å skrive et blogginnlegg om reproduksjonsstrategi. Det resulterte i dette spennende, og noe ekle, innlegget som jeg har fått lov å poste her på bloggen min. Teksten er skrevet av flinke Marianne Strand Torvanger.

Barn som først utvikles inne i morens blod, og deretter spiser henne opp innenifra. Høres ut som tidenes skrekkfilm-konsept?

Dette er faktisk ikke fantasi, men en realitet. Noen insekter reproduserer akkurat på denne måten. Egg klekkes inne i morens kropp, og larvene utvikles i blodet hennes. Dette er en ganske ekstrem form for reproduksjon. Tenk deg at du skulle hatt små barn svømmende rundt inne i deg, i ditt eget blod. Og mens de vokser seg store, spiser de seg mette på blodet ditt. Ikke særlig hyggelig å tenke på.

  

Men inne i mors kroppshule er det varmt og trygt. Barna får også all den næringen de trenger. Insekter har et åpent sirkulasjonssystem, hvor blodet flyter fritt rundt mellom organene. Dette er annerledes enn hos oss som har blodårer. Det gjør at babymyggene kan flyte rundt fritt i kroppen til sin mor, og livnære seg av insektblodet hennes. Når barna utvikles inne i moren og livnærer seg av henne, vil de raskt få den energien de trenger for å utvikle seg videre.

Gallmygg er en gruppe veldig små mygg, på størrelse med et knappenålshode. Noen av artene av gallmygg har utvikling i insektblod, hvor larvene etterpå spiser opp sin egen mor. Når man tenker på dette kan man være takknemlig for at man er et menneske.

En gallmygg. Foto: Katja Schulz, link HER. 

For mor er dette en sakte død. Babyene vokser og vokser i kroppen, de tar mer og mer plass. Barn som vokser kan bli svært sultne, og da begynner de å spise på organene til sin mor. Og mor kan ikke gjøre noen ting. Når de viktigste organene spises på vil hun dø. Etter at barna har spist seg gode og mette på mor, så er det ikke noe mer igjen av henne. De må ut og finne seg annen mat. Da bryter de seg ut av kroppen hennes, og det som er igjen av henne er kun et tomt skall. Mor har dermed gjort sin viktigste oppgave i livet, og kostnaden var livet. Her er det virkelig en som har gjort alt for barna.

Cecidomviidae, gallmygg med hemocoel vivipari.
Foto lånt fra DENNE siden. 

Men hvorfor finnes disse grusomme metodene? Fra naturen sin side er dette en veldig effektiv måte å formere seg på. Slik blir mange individer utviklet på ekstrem kort tid. Tenk hvor mange individer som kan produseres når en larve begynner å reprodusere i en så tidlig alder. Evolusjonært sett er dette veldig smart, men ikke akkurat like hyggelig for mødrene da.

Kilder

          Gullian, P.J. og Cranston, P.S (2014). “The insects. An outline of entomology. 5^th edition”. Side 150-151. Wiley Blackwell