Ukas art: stålorm
Hallo! Det har rukket å bli fredag, og ukas art har uteblitt frem til nå... obs. Det nærmer seg eksamenstid med stormskritt, så ting går ikke helt som planlagt tidsmessig. Likevel skal jeg prøve å skvise inn tid til et blogginnlegg i ny og ne.
En venninne sendte meg en video av en liten stålorm her om dagen, noe som tyder på at de begynner å titte frem her og der. Da er det kanskje greit å introdusere disse søte reptilene, slik dere alle vet at det er helt ufarlige.
Stålorm (Anguis fragilis), også kalt kopperøgle og sleve, tilhører stålormfamilien og er familiens eneste representant i Norge. Den er ikke en slange, men en øgle - til tross for mangel på bein. Med andre ord er den helt ufarlig for både mennesker og dyr. Den spiser for det meste meitemark, tar også en del snegler. Stålormen blir opptil 40 cm lang. Den kan variere litt i farge, men kan som regel beskrives som enten stålgrå eller kobberbrun. Nå på våren vil dere kanskje finne den ute i sola. Stålromen er som alle andre reptiler vekselvarm. Det vil si at kroppstemperaturen reguleres av omgivelsene. Om vinteren går den i dvale, og da vil de gjerne ligge mange sammen.
Halen kan, i likhet med firfisler, slippes, og det er derfor greit å la stålormen være i fred. Det finnes litt ulike meninger om ulempen med det å slippe halen, men hovedargumentet vil jo være at den blir tilnærmet forsvarsløs mot en predator. Det krever energi for stålormen å gro hale på nytt, så la oss ikke koste på den unødvendig stress. I tillegg er det viktig å merke seg at den nye halen ikke blir som den gamle. Den ligner på utsiden, men vil være annerledes på innsiden. Den nye halen kan heller ikke slippes.
Selve fenomenet med selvamputasjon kalles autotomi. Det forklares som; når en organisme frivillig kvitter seg med en kroppsdel. Dette gjelder oftest haler, som hos firfisler og stålorm, eller bein hos f.eks. noen edderkoppdyr. Det finnes også mer ekstreme varianter som når sjøpølser kaster deler av tarmen sin. Fenomenet er vanligst hos virvelløse dyr (dyr uten ryggrad), men er kanskje mest kjent hos reptilene i form av firfislene.
Når det kommer til redproduksjon er stålormen ovovivipar. Et vanskelig ord - helt enig. Men det betyr at de legger egg, men ruger eggene inne i kroppen. Det vil derfor se ut som om de føder levende unger, men dette er ikke tilfellet. Ungene blir født i august-september.
Med det ønsker jeg dere alle en god helg! Er dere heldig treffer dere kanskje på denne artige krabaten. Og da vet dere at den er helt ufarlig, og burde få være i fred :)
Vi snakkes,
Ingrid
En venninne sendte meg en video av en liten stålorm her om dagen, noe som tyder på at de begynner å titte frem her og der. Da er det kanskje greit å introdusere disse søte reptilene, slik dere alle vet at det er helt ufarlige.
Stålorm (Anguis fragilis), også kalt kopperøgle og sleve, tilhører stålormfamilien og er familiens eneste representant i Norge. Den er ikke en slange, men en øgle - til tross for mangel på bein. Med andre ord er den helt ufarlig for både mennesker og dyr. Den spiser for det meste meitemark, tar også en del snegler. Stålormen blir opptil 40 cm lang. Den kan variere litt i farge, men kan som regel beskrives som enten stålgrå eller kobberbrun. Nå på våren vil dere kanskje finne den ute i sola. Stålromen er som alle andre reptiler vekselvarm. Det vil si at kroppstemperaturen reguleres av omgivelsene. Om vinteren går den i dvale, og da vil de gjerne ligge mange sammen.
 |
| Foto: pixabaybruker meinerresterampe |
Halen kan, i likhet med firfisler, slippes, og det er derfor greit å la stålormen være i fred. Det finnes litt ulike meninger om ulempen med det å slippe halen, men hovedargumentet vil jo være at den blir tilnærmet forsvarsløs mot en predator. Det krever energi for stålormen å gro hale på nytt, så la oss ikke koste på den unødvendig stress. I tillegg er det viktig å merke seg at den nye halen ikke blir som den gamle. Den ligner på utsiden, men vil være annerledes på innsiden. Den nye halen kan heller ikke slippes.
Selve fenomenet med selvamputasjon kalles autotomi. Det forklares som; når en organisme frivillig kvitter seg med en kroppsdel. Dette gjelder oftest haler, som hos firfisler og stålorm, eller bein hos f.eks. noen edderkoppdyr. Det finnes også mer ekstreme varianter som når sjøpølser kaster deler av tarmen sin. Fenomenet er vanligst hos virvelløse dyr (dyr uten ryggrad), men er kanskje mest kjent hos reptilene i form av firfislene.
Når det kommer til redproduksjon er stålormen ovovivipar. Et vanskelig ord - helt enig. Men det betyr at de legger egg, men ruger eggene inne i kroppen. Det vil derfor se ut som om de føder levende unger, men dette er ikke tilfellet. Ungene blir født i august-september.
 |
| Foto: Manfred Richter, hentet på pixabay. Link til bruker her. |
Med det ønsker jeg dere alle en god helg! Er dere heldig treffer dere kanskje på denne artige krabaten. Og da vet dere at den er helt ufarlig, og burde få være i fred :)
Vi snakkes,
Ingrid
Kommentarer
Legg inn en kommentar